SiriGull's Blog

”Jenta som lekte med ilden ” baserer seg på bok nummer to av Stieg Larssons Milenniumtriologi. ”Menn som hater kvinner” ble en publikumssuksess, og har i skrivende stund spilt inn over 600 millioner kroner. Og det ville ikke forundre meg om oppfølgeren gjør det samme..

I ”Jenta som lekte med ilden” har det gått om lag et års tid siden Lisbeth Salander og Michael Blomquist sist møttes. Da oppklarte de et 40 år gammelt forsvinningsnummer, og avslørte grov økonomisk utroskap av en høyt respektert forretningsmann. Lisbeth har reist jorda rundt og nytt livets glade dager som millionær, mens Michael igjen har kastet seg inn i jobben som journalist og redaktør i tidsskriftet Milennium. En av Milenniums medarbeidere er i ferd med å henge ut mange av Sveriges høye herrer som horekunder, og avsløre en utbredt trafficingorganisasjon. Da han og hans kone brutalt blir myrdet og Lisbeth anklaget for ugjerningen, krysses deres veier atter en gang. Michael nekter å tro at Lisbeth er skyldig, og er beredt til å gjøre alt han kan for å bevise det. Men sterke krefter langt opp i det politiske maktsystemet vil det annerledes.

Ingen andre enn Noomi Rapace kunne spilt rollen som Lisbeth Salander. Hun er som skapt for den. Det samme gjelder for så vidt også Michael Nyquist i rollen som Michael Blomquist, men Rapace overskygger han i de fleste sammenhenger. Jevnt over har produsentene vært uhyre dyktige til å finne riktig skuespiller til riktig rollefigur. Kanskje med unntak av Lena Endre i rollen som Erika Berger. Men det kan like gjerne være min personlige forestilling av henne på bakgrunn av bøkene som skygger for objektiviteten.

Dette er en filmatisering jeg tør vedde på at forfatteren hadde vært stolt av. Den er fullspekket med action fra ende til annen. Selv om man ikke får se alle de brutale drapshandlingene, er det psykologiske spenningsmomentet så til de grader til stede. Og personlig synes jeg det er mer fryktinngytende enn blodige skuddvekslinger. I tillegg har regissøren tatt noen grep som gjør filmatiseringen kanskje enda mer troverdig enn boken. Michael Blomquists mange seksuelle utskeielser er betraktelig tonet ned. Det samme gjelder Lisbeth Salanders’ kampscener. Dette er momenter som i så altfor mange sammenhenger blir hauset opp – ofte for å kompensere for en tynn handling. Her er det omvendte gjort, og handlingen blir med dette løftet enda et hakk opp. En absolutt severdig nummer to. Nå er der bare å glede seg til neste og siste film i triologien som har premiere allerede 27.11.09.

Se trailer her

Premiere: 18. September 2009
Regi: Daniel Alfredsson
Manus: Stieg Larsson
Sjanger: Thriller
Aldersgrense: 15 år
Land: Sverige

I hovedrollene:
Noomi Rapace (Lisbeth Salander)
Michael Nyquist (Michael Blomquist)

I øvrige roller:
Lena Endre
Georgi Staykov
Per Oscarsson

Med nesen på stilk

sirigull — Fri, 11 Sep 2009 16:11:08 +0000

Nå har jeg slutta å røyke. For n’te gang vel og merke….. Det er ganske sprøtt hvordan en “ny” verden åpenbarer seg når man stumper giftpinnen. Det mest fascinerende tror jeg må være luktesansen som plutselig blir så innmari påtrengene. På godt og vondt.

På vei til kinoen her en dag kan jeg sverge på at jeg kunne lukte hva samtlige vi passerte på vår vei gjennom Trondheim by hadde spist til middag. Og det ble ikke noe bedre inni kinosalen, nei! Man skulle tro den overveldende og kvalme popcornlukta hadde dominert luktesansen, men den gang ei. Hver gang fyren i nabosetet forsiktig og distre skrudde opp korken på lommelerka og tok seg en bitteliten slurk, var det som å få osen fra en nyåpnet litersdunk med hjemmebrent midt i trynet.

Man må dessverre som nyfødt ikke-røyker tåle at enkelte som aldri har luktet særlig godt, nå lukter ti ganger VERRE enn før. Eller, man kan velge å heller se på glasset som halvfullt, og glede seg over alle de som nå lukter ti ganger BEDRE enn før. Mmmmmm….. Get over here and let me smell you!

Finnes visstnok noen andre gode grunner til å stumpe røyken også….

http://www.nettavisen.no/nyheter/article2684571.ece

Roller til begjær og besvær

sirigull — Wed, 09 Sep 2009 18:35:01 +0000

Alle mennesker har forskjellige roller de spiller. De fleste har en rolle i familien og en på jobben eller skole. Kanskje er de også medlemmer av en idrettsforening eller politisk aktive. Jeg beundrer disse menneskene som klarer å balansere sine roller jevnt og rettferdig. Jeg for min del sliter med mine to. Jeg er mor og student. Selvfølgelig også datter, søster og venn, men det er mors- og studentrollen som har førsteprioritet slik situasjonen min er i dag. Og jeg må innrømme at jeg sliter med å klare å holde balansen mellom disse. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å være en god, omsorgsfull og tilstedeværende mamma for min kjære datter. Men jeg sitter som oftest igjen med den dårlige samvittigheten over alt jeg burde/kunne/skulle ha gjort med og for Sara ved ukens slutt. Jeg føler det på samme måte med studiene. Mitt første år som student har gått over all forventning. Men jeg har jobba hardt for å oppnå de gode resultatene. Noen ganger lurer jeg på om jeg burde ofret noen lese- og skrivetimer til fordel for litt kvalitetstid med familien. Og så er det dette med kjæreste da. Var jo i et forhold ved studiestart i fjor, men merket etterhvert at jeg var sjanseløs når det gjaldt å ta på meg og ivareta enda en rolle. Alt ble liksom gjort halvveis.Så jeg gjorde slutt på forholdet. Selv om det på mange måter ble mere styr ut av det. Lurer mange ganger på om det er noe galt med meg. Andre fikser jo å være kjæreste, studine, mamma, venn og datter helt fint? Hva er det med meg som gjør at jeg har sånne vanskeligheter med dette? Og oppi alt sammen føler jeg at jeg mister meg selv og neglisjerer mine egne behov mer og mer. Kanskje jeg overdramatiserer hele situasjonen. Eller kanskje jeg bare er egoistisk og selvsentrert.

Mere blod og smerte

sirigull — Mon, 07 Sep 2009 13:25:57 +0000

Menneskearten, og hva noen av dem med vitende og vilje faktisk betaler for å utsette seg for, fascinerer meg. Noen går en god del lenger enn andre for å skille seg ut fra mengden.

Trondheim Tattoo- and Bodyart Convention 2009 ble arrangert i helga. I siste sekund måtte de finne seg nye lokaler på grunn av noe brannteknisk krøll i Rosendal Kino. Løsningen ble Verkstedhallen på Svartlamoen.

Det første som slår imot en når man kommer inn dørene er den høye summinga fra tattoveringspenner (heter det egentlig det??) i høygir ganger 50. Det neste er den karakteristiske lukta av antibakterielle og steriliserende væsker. Så blir man stående og måpe littegranne. For det er mange originaler å beskue denne søndagen på Trondheims verste østkant. Og alle som en er de dekorerte i større eller mindre grad. Bortsett fra meg da. Og datteren min Sara på seks år. Hun storkoser seg. Går fascinert rundt og beundrer de forskjellige kunstverkene. Med store øyne.

Men plutselig er hun borte. Jeg blir litt småstressa mens jeg baner meg vei gjennom disse svære veldekorerte originalene på min søken etter lokalets eneste barn. Da ser jeg plutselig et rom helt innerst i lokalet. Et ROSA rom. Min søken er over, tenker jeg og strener mot målet. Og ganske riktig; der står min lille jente på 125 cm med åpen munn og øya på stilk. Jeg følger blikket hennes og kjenner kvalmen velte opp i meg. Vi har forvillet oss inn i en verden av et fenomen kalt “scarification“. Og jeg ser rett på en blodig rygg. En meget blodig rygg. En Scarificcationartist er i ferd med å legge siste hånd på sitt seneste mesterverk: et solkors mellom skulderbladene på et kvinnemenneske. Skalpellen kjøres dypt ned i huden og dras rundt i sirkel for å få ønsket form på arret. Jeg svelger dypt, og skal til å dra med meg Sara ut derifra. Men hun er borte igjen. Faens unge! Jeg presser meg videre inn i gruppen av skuelystne. Befinner meg nå foran den blødende kvinnen. Og der sitter Sara på huk foran henne og prøver å se på ansiktet hennes.

-Mamma, hun gråter!

Ja, det gjør hun. Og det skjønner jeg veldig godt.

Jeg har ei venninne som er en velrenomert tatovør i Harstad, og eier studioet Red Monkey Corp. Og jeg har en kompis som har fått et innfall om å ta sin første tatovering i en alder av 40. Og to pluss to er fire. Disse møtes for første gang denne helga i Trondheim by. Tor Ivar og Wenche har blitt enige om å dekorere skulderen hans med en polynesisk tribal tatovering.

- Søstra og svigebror min har sagt at det ikkje e nåkka ont i det heile tatt! påstår Tor Ivar skråsikkert.Han prater i et sett. Har trolig det mest alvorlige tilfellet av konstant munndiaré jeg noensinne har vært borti.

Javel, tenker jeg. Selv om jeg tror jeg kan si med sikkerhet at: JO; DET ER VONDT!Men jeg holder kjeft. Sier ingenting. Vil jo ikke psyke ham helt ut heller….

Wenche er litt forsinka, men omsider blir det Tor-Ivars tur. Omrisset tegnes omhyggelig på med tusj på forhånd. Hud steriliseres og barberes. Nå er det for seint å snu.

BZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ

Wenche er i gang. Og munndiaréen får en brå slutt. For første gang i mitt liv opplever jeg denne mannen i absolutt taushet. Jeg er sjokkert.

- E kjænne de godt…., sier han melleom sammenbitte tenner. Og jeg vil tro at hans søster og svigerbror vil få seg ei real nordnorsk skyllebøtte neste gang de møtes.

Men det blir dritbra. Wenche er helt udiskutabelt ei stor kunstnerinne. Etter fire timer i stolen (med et totalt fravær av de berømte endorfinene alle skryter av, ifølge pasienten) sier de seg ferdige. For denne gang ihvertfall. Det gjenstår enda å fylle den inn. Og jeg aner at det kan ta litt tid før Tor Ivar setter seg i stolen igjen…..

God helg!

sirigull — Sat, 05 Sep 2009 17:22:17 +0000

God helg til venner og uvenner

Bloody and beautiful basterds

sirigull — Sat, 05 Sep 2009 11:35:14 +0000

Vanvittig, sykt, blodig og herlig! This is Tarantino.

Film er gøy. Hadde nesten glemt hvor gøy. De siste årene har det blitt altfor få gode filmopplevelser på meg, noe jeg akter å gjøre noe med. Det vil si, jeg startet å gjøre noe med det i går. Ble invitert av en god venn på kino for å se “Inglourious Basterds”. (Jada, det er TO skrivefeil, og SKAL være det. Ingen vet hvorfor) Vi gledet oss; hadde begge hørt mange rosende ord om Tarantinos seneste verk. Men Per hevdet hardnakket at han gikk dit uten forhåpninger. Jeg var i hvert fall full av dem.

Filmen utspiller seg i Frankrike under 2. verdenskrig. Her møter vi “Jødejageren”, og følger ham på hans reisen gjennom landet for å slakte alle jøder. Samtidig blir vi kjent med en gruppe menn som kaller seg “the Basterds” De på sin side reiser rundt for å slakte alle nazier. En tredje handling forteller om Emmanuelle, som mot alle odds klarte å rømme da resten av familien hennes ble drept av “Jødehateren” da hun var barn. Disse historiene vikles etterhvert sammen og det sier seg vel kanskje selv at dette må bli en blodig og voldelig film.

Det har aldri vært noe problem å gjenkjenne Quentin Tarantino som regissør. Og det er det heller ikke i “Inglourious Basterds”. Likevel skiller den seg litt fra hans andre produksjoner. Det er mange rollefigurer å skulle holde styr på, og noen av den kan bli litt “over-the-top”. Jeg liker Tarantinos syke humor, men synes noen ganger det ble litt vel mye tragikomikk. I litt vel mange timer. Flere scener kunne med fordel ha vært kortet ned et par hakk. Nesten tre timer er litt i lengste laget for min del. Og hvor er regissørens sedvanlige lille birolle?????

- Å, jeg er så skuffa, sier Per da vi kommer ut av kinosalen.

Godt gjort for en som liksom gikk inn uten forhåpninger. Jeg spekulerer i om røyksuget hans kunne ha noe med at de tre timene kjentes veldig langer og kjedelige ut. Jeg synes filmen var bra, jeg. Tok meg selv i å holde pusten når filmen har sitt überklimaks helt på slutten. Og lurer på om man bør være bekymra når man tar seg selv i å virkelig nyte slik en vannvittig blodig gla’vold-film??

Om livet, kjærligheten og tilfeldighetene som farger dem.

sirigull — Thu, 03 Sep 2009 08:57:44 +0000

“Upperdog”: En stor norsk film om den vanskelige nåtiden og fortiden som alltid innhenter deg.

Regissør Sara Johnsen har tatt i bruk alternative og nye metoder i markedsføringen av sin nye film ”Upperdog”. Facebook, Twitter, Flicr og YouTube er brukt aktivt i promoteringen. Og de første som fikk se den var unge bloggere under sammenkomsten ”BloggCamp” i juni. Men det kan settes spørsmålstegn ved om dette var riktig målgruppe til å bedømme filmen. Mottakelsen var lunken.

Skuespillerprestasjonene er det derimot ingenting å si på. Jeg for min del nyter å se en norsk film uten Nicolai Cleve Broch og Pia Tjelta på lerretet. Hermann Sabado (Axel) og Bang Chau (Yanne) er uten tvil ”up-and-coming” talenter som er en fryd å se på. De kjente skuespillerne har kun fått biroller. Et modig valg av Johnsen. Med på laget har hun fått Agnieszka Grochowska (Maria) En stor filmstjerne i hjemlandet Polen.

Handlingen utspiller seg i Oslo, hvor halvsøskenparet Yanne og Axel lever hvert sin liv på hver sin side av byen. De ble adoptert fra Vietnam av to forskjellige familier som barn, og har ikke hatt kontakt siden. En tilfeldighet gjør at de to møtes igjen etter alle disse årene. Denne ”tilfeldigheten” heter Maria og er Yannes beste venninne. Hun jobber som hushjelp hos familien til Axel, og mellom dem utvikler det seg et lidenskaplig elsk/hat-forhold. Samtidig møter Yanne Per. En nylig tilbakekommet soldat fra Afghanistan som har med seg mye bagasje hjem.

Dette er en vakker film om kjærlighet, savn og en søken etter noe man kanskje ikke helt vet hva er. Den berører temaer og problemstillinger enhver som kaller seg et menneske bør kjenne seg igjen i. Og det skal godt gjøres å forlate kinosalen uten en våt øyekrok. ”Upperdog” skildrer forskjellene fra østkant til vestkant på en noe stigmatiserende måte. Vi som er vokst opp i hovedstaden vet at østkanten ikke er ensbetydende med vold, narkotika og skitne falleferdige leiligheter. Likeledes har jeg enda ikke møtt en ung gutt fra vestkanten som hører på sonater på fritiden og går til jevnlige thaimassasjetimer med sin mor. Men til tross for de noe overdrevne skildringene av øst versus vest er ”Upperdog” absolutt severdig. Og krydret med god og intelligent humor innimellom alle intrigene. Man kan heller ikke unngå å legge merke til det sterke politiske budskapet som skinner gjennom overflaten. Og det kan spekuleres i hvorvidt lanseringen to uker før stortingsvalget er helt tilfeldig. Jeg tror jeg vet hvilket parti Sara Johnsen sokner til.

Les mer på www.filmweb.no

Originaltittel: Upperdog

Nasjonalitet: norsk

Sjanger: drama

Aldersgrense: 11 år

Produksjonsår: 2008

Premiere: 28. august 2009.

Regissør: Sara Johnsen

I hovedrollene:

Hermann Sabado (27)

Bang Chau (29)

Agnieszka Grochowska (29)

Mads Sjøgård Pettersen, (25)

Biroller:

Ole Paus

Birgitte Victoria Svendsen

Hello world!

sirigull — Thu, 03 Sep 2009 07:41:07 +0000

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!