Mere blod og smerte

Menneskearten, og hva noen av dem med vitende og vilje faktisk betaler for å utsette seg for, fascinerer meg. Noen går en god del lenger enn andre for å skille seg ut fra mengden.

Trondheim Tattoo- and Bodyart Convention 2009 ble arrangert i helga. I siste sekund måtte de finne seg nye lokaler på grunn av noe brannteknisk krøll i Rosendal Kino. Løsningen ble Verkstedhallen på Svartlamoen.

Det første som slår imot en når man kommer inn dørene er den høye summinga fra tattoveringspenner (heter det egentlig det??) i høygir ganger 50. Det neste er den karakteristiske lukta av antibakterielle og steriliserende væsker. Så blir man stående og måpe littegranne. For det er mange originaler å beskue denne søndagen på Trondheims verste østkant. Og alle som en er de dekorerte i større eller mindre grad. Bortsett fra meg da. Og datteren min Sara på seks år. Hun storkoser seg. Går fascinert rundt og beundrer de forskjellige kunstverkene. Med store øyne.

Men plutselig er hun borte. Jeg blir litt småstressa mens jeg baner meg vei gjennom disse svære veldekorerte originalene på min søken etter lokalets eneste barn. Da ser jeg plutselig et rom helt innerst i lokalet. Et ROSA rom. Min søken er over, tenker jeg og strener mot målet. Og ganske riktig; der står min lille jente på 125 cm med åpen munn og øya på stilk. Jeg følger blikket hennes og kjenner kvalmen velte opp i meg. Vi har forvillet oss inn i en verden av et fenomen kalt “scarification“. Og jeg ser rett på en blodig rygg. En meget blodig rygg. En Scarificcationartist er i ferd med å legge siste hånd på sitt seneste mesterverk: et solkors mellom skulderbladene på et kvinnemenneske. Skalpellen kjøres dypt ned i huden og dras rundt i sirkel for å få ønsket form på arret. Jeg svelger dypt, og skal til å dra med meg Sara ut derifra. Men hun er borte igjen. Faens unge! Jeg presser meg videre inn i gruppen av skuelystne. Befinner meg nå foran den blødende kvinnen. Og der sitter Sara på huk foran henne og prøver å se på ansiktet hennes.

-Mamma, hun gråter!

Ja, det gjør hun. Og det skjønner jeg veldig godt.

Jeg har ei venninne som er en velrenomert tatovør i Harstad, og eier studioet Red Monkey Corp. Og jeg har en kompis som har fått et innfall om å ta sin første tatovering i en alder av 40. Og to pluss to er fire. Disse møtes for første gang denne helga i Trondheim by. Tor Ivar og Wenche har blitt enige om å dekorere skulderen hans med en polynesisk tribal tatovering.

- Søstra og svigebror min har sagt at det ikkje e nåkka ont i det heile tatt! påstår Tor Ivar skråsikkert.Han prater i et sett. Har trolig det mest alvorlige tilfellet av konstant munndiaré jeg noensinne har vært borti.

Javel, tenker jeg. Selv om jeg tror jeg kan si med sikkerhet at: JO; DET ER VONDT!Men jeg holder kjeft. Sier ingenting. Vil jo ikke psyke ham helt ut heller….

Wenche er litt forsinka, men omsider blir det Tor-Ivars tur. Omrisset tegnes omhyggelig på med tusj på forhånd. Hud steriliseres og barberes. Nå er det for seint å snu.

BZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ

Wenche er i gang. Og munndiaréen får en brå slutt. For første gang i mitt liv opplever jeg denne mannen i absolutt taushet. Jeg er sjokkert.

- E kjænne de godt…., sier han melleom sammenbitte tenner. Og jeg vil tro at hans søster og svigerbror vil få seg ei  real nordnorsk skyllebøtte neste gang de møtes.

Men det blir dritbra. Wenche er helt udiskutabelt ei stor kunstnerinne. Etter fire timer i stolen (med et totalt fravær av de berømte endorfinene alle skryter av, ifølge pasienten) sier de seg ferdige. For denne gang ihvertfall. Det gjenstår enda å fylle den inn. Og jeg aner at det kan ta litt tid før Tor Ivar setter seg i stolen igjen…..

2 kommentarer

Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI